Er i en Anne Cath. Vestly -fase av småbarnslivet, og har kommet til Guro-serien. Den starter med at de bor noen uke på et pensjonat, og blir kjent med folk som har bodd der fast i mange tiår. Virker som et slags internat for voksne. En god måte å få seg et sosialt fellesskap som enslig. ->
-> Samtidig viser boken noe av utfordringen med dette. Pensjonatet har strenge regler (ikke egentlig lov med barn). Og en beboer som har bodd der i 30 år må flytte når hun når pensjonsalderen, fordi hun som pensjonist ikke har råd til å bo der mer.
Dette er min eneste referanse til pensjonatlivet også.
+1 her. Og vi har også nettopp lest dette hjemme 😌
Mine er Fawlty Towers, ordet «pensjonat-armer» (som antakelig rommer en hel sfære av sosiale forhold man kan regne seg fram til), og en uklar erindring av å ha lest noen bitende passasjer hos Sigurd Hoel (?), eller Sandemose, om pensjonatlivet. Men de to skulle nå alltid være så negative da.
Å, jeg tok feil, min andre referanse er pensjonatet i Far Goriot, som fremstår som svært ukoselig og uappetittlig, bortsett fra den scenen hvor de morer seg med å snakke rama-språk, i en scene som har visse likhetstrekk med norsk Bluesky (🙄)
Her får både ordspill-laug og korrigerings-pedanteri-skya sine respektive hatter påskrevet! (Din ambivalente oscillering ad førstnevnte faksjon fascinerer meg for øvrig fortsatt)
Gjør det ikke livet mer spennende når du aldri vet om du vil bli beundret, overgått eller refset?
Ville ikke hatt det på noen annen måte.
🥰
Min også. Til den grad at jeg drømte om å bo på pensjonat for 30 år siden.
