Grytten vever det inn i reportasjen, at vi alle gråt blod da det siste amerikanske flyet forlot Afghanistan og at det var et punktum for alle, uansett hva vi mente om krigen. Vi snakker ikke så mye om hva Norge egentlig var med på lenger. Hvor galt det var, allerede fra starten. Frode Grytten skrev:
Og sånn kan også valgkampen virke, at det skal pekes ut venner og fiender på enklest mulig måte så folk forstår, where are the bad guys?, men når jeg snakker med velgere på stand og med venner og bekjente legger de vekt på hvor vanskelig det er. Det er mye å sette seg inn i. Det er mye alvor.
De jeg snakker med prøver å lese seg opp, alle partiene har jo litt rett, og det er ikke så lett å peke ut venner og fiender på et kart. Grytten lurer på om det blir for mye stunts og slagord som mister betyding når de gjentas hundre ganger, og han lurer på hvem som egentlig bryr seg om velgerne.
Jeg prøver å huske på reportasjen når jeg selv driver valgkamp, at jeg er på jobb for velgerne og at det jo egentlig er et sunnhetstegn at de tviler, spør og graver, og sier: Ja, mener dere det egentlig? At å prøve å peke ut venner og fiender i 2001 var et fool's errand,som det heter på amerikansk.
Det er et stort alvor i dette valget som velgerne tar på alvor. Jeg blir stolt over demokratiet når folk forteller meg at de tviler og strever, for det betyr at de tar innover seg alvoret. At de føler seg om en del av noe større. Som Grytten avslutter med:
Det er mye valgkamp igjen, mye som står på spill og et stort alvor, og mange som skal tvile og streve seg frem til en stemmeurne. Politikk er komplisert og det skjønner velgerne, og da må vi møte dem i de vanskelige samtalene, og ikke peke ut the bad guys.